Del 1: Forstørre øyeblikk

Øyeblikk 1:

Jeg satt nesten fremst på bussen. Jeg hadde stått på holdeplassen og ventet i tjue minutter, før den endelig dukket opp og nå mente jeg selv at jeg hadde den beste plassen; ved vinduet på venstre side. Jeg hadde hatt mange veldig slitsomme fag i dag, slik som matte og naturfag, og kjente at hodet mitt lengtet etter en myk pute å hvile seg på. Jeg var overraskende nok den eneste passasjeren så langt, og derfor var det helt stille. De eneste lydene jeg kunne høre var susingen fra når bussen kjørte og en og annen knirkelyd i bremsene. Øynene mine ble tyngre og tyngre, og det føltes ut som at når de akkurat hadde lukket seg da bussen stoppet. Jeg skvatt til og lurte på hvem som kunne komme på her. Jeg hadde alltid trodd at det ikke bodde noen i dette området. Dette strøket var bygd med gamle store villaer og et par småhus som ikke passet så godt inn. Når døra åpnet seg kunne jeg allerede høre to engasjerte stemmer som snakket i munnen på hverandre. To gamle damer viste seg i døråpningen. Begge med lyst grått hår, briller og lave spisse sko. Hun ene hadde også et lyst rosa sjal på seg som fikk henne til å se blek ut. De kom inn, og begge satte seg i setene rett bak meg. Praten gikk i ett sett og jeg visste at dette kom til å bli min lengste busstur noen sinne. Heldigvis var det ikke så langt igjen.