onsdag 13. oktober 2010

Del 3: Personkarakteristikk

Line er 16 somre gammel. Hun har alltid vært den høyeste i klassen, og det at hun er slank i tillegg gjør at guttene sikler etter henne. Hun har alltid vært utrolig pen, og jeg husker da vi gikk i barnehagen; hun ble aldri skitten, hun slo seg aldri og alle, inkludert meg, så nesten opp til henne. Idag har hun et langt, skinnende, brunt hår og de to grønne øynene hennes sitter som to klinkekuler i det vakre ansiktet. Så lenge jeg kan huske, har hun alltid hatt ganske ren hud, men hun er ikke akkurat i faresonen for å bli for brun.

Når vi startet på ungdomsskolen, gjorde personligheten hennes en helomvending. Alle begynte å si at "du må passe deg for Line, du vet aldri hva hun kan tenke om deg". Alle har respekt for Line, og alle vet at man helst bør være på samme bølgelengde som henne. Om du havner utenfor bekjentkretsen hennes, er det 4 hakk nedover på rangstigen, og ingen på Skoleplassen Ungdomsskole har lyst til dèt.

Line har en egenskap som gjør at hun greier å si ting som ikke er sant, og få det til å høres sant ut. Venninna mi ble utsatt for dette da hun hadde kjøpt seg en ny bukse. Alle vet at det er en uskreven regel i jentegjengen at når noen har kjøpt seg noe nytt, skal man si at det er fint hvis man liker det, eller holde kjeft hvis man ikke gjør det. Line likte ikke den nye buksa, men alikevel greide hun helt uten problemer å fortelle hennes hvor nydelig den var på henne. "Den buksa satt jo som et skudd på deg!" Og med èn gang venninna mi var utenfor Lines rekkevidde, var det helt andre ting som ble sagt. Det var noe rart med henne og meg. På den ene siden ville jeg bare rope ut til henne hva jeg syntes, men på samme tidspunkt ville jeg at hun skulle like meg. At vi skulle være bestevenner.

søndag 10. oktober 2010

Del 2: Forskjellen på å "fortelle" og å "vise"

a) Mikael har mistet iPoden sin. Hver bidige dag etter skolen, har han lett febrilsk etter den. Han har lett over alt, men til nå har han bare funnet den gamle blyanten sin og et halvspist eple. Ingen iPod. Moren hans har sagt at hvis han ikke finner den før i morgen, kan han få kjøpe en ny. Men Mikael vil ikke ha en ny. Da mister han alle de 4200 sangene han har, og de er noe av det kjæreste han eier. I løpet av den siste uka han har vært uten iPoden sin, har han ikke følt seg som seg selv. Han har til og med gått med ørepluggene i ørene selv om de ikke er koblet til noe! Dette gjør han fordi de som kjenner han, aldri har sett han uten dem. Han tenker etter hvor iPoden muligens kan ha gjemt seg, og bestemmer seg for å sjekke sekken én siste gang. Og der - i mellom musikkprøven (som han forøvrig fikk 6 på) - ligger den!

b) Langt ute kjører det båter forbi. De kjører fort. Hver gang jeg har sett en båt, har jeg prøvd å stille meg opp og vinke alt jeg kan til dem. Ingen har stoppet. Frykten i meg vokser seg større og større. Lyden av vinden som herjer rundt meg er svært irriterende, og jeg prøver å ikke sammenligne atmosfæren rundt meg med en skrekkfilm. Nei, nå sitter jeg og gjør meg selv redd. Det kan ikke fortsette sånn. Jeg tror at jeg begynner å se syner også. Øynene mine myser. Håper virkelig ikke det er en hai jeg ser i horisonten? Nei, vent. En båt! Det er en båt som kommer rett mot meg! Den innbilte haien har på et blunk spist opp frykten min, og nå kan jeg ikke annet enn å glede meg til å komme hjem igjen.

onsdag 6. oktober 2010

Del 1: Forstørre øyeblikk

Øyeblikk 1:

Jeg satt nesten fremst på bussen. Jeg hadde stått på holdeplassen og ventet i tjue minutter, før den endelig dukket opp og nå mente jeg selv at jeg hadde den beste plassen; ved vinduet på venstre side. Jeg hadde hatt mange veldig slitsomme fag i dag, slik som matte og naturfag, og kjente at hodet mitt lengtet etter en myk pute å hvile seg på. Jeg var overraskende nok den eneste passasjeren så langt, og derfor var det helt stille. De eneste lydene jeg kunne høre var susingen fra når bussen kjørte og en og annen knirkelyd i bremsene. Øynene mine ble tyngre og tyngre, og det føltes ut som at når de akkurat hadde lukket seg da bussen stoppet. Jeg skvatt til og lurte på hvem som kunne komme på her. Jeg hadde alltid trodd at det ikke bodde noen i dette området. Dette strøket var bygd med gamle store villaer og et par småhus som ikke passet så godt inn. Når døra åpnet seg kunne jeg allerede høre to engasjerte stemmer som snakket i munnen på hverandre. To gamle damer viste seg i døråpningen. Begge med lyst grått hår, briller og lave spisse sko. Hun ene hadde også et lyst rosa sjal på seg som fikk henne til å se blek ut. De kom inn, og begge satte seg i setene rett bak meg. Praten gikk i ett sett og jeg visste at dette kom til å bli min lengste busstur noen sinne. Heldigvis var det ikke så langt igjen.

mandag 20. september 2010